Et annerledes oppdrag

Jeg var 5 år da jeg ble introdusert for «bøssen». Bøssen var laget av papir, brettet på en slik måte at det ble en slags sparebøsse. Formålet var ikke å spare, men å gi. På langsiden var det et bilde av en afrikansk gutt. Selv som 5-åring forsto jeg at barnet på bilde umulig kunne ha det bra. Jeg husker ribbena, det smale ansiktet og de store runde øynene. Bilde gjorde stort inntrykk. Min mor fortalte meg at i Afrika var det mange barn som sultet. Det var krig der og mange var på flukt fra hjemmene sine. Derfor manglet de mat. Jeg vet ikke om jeg helt forsto hvordan dette kunne skje, men skjønte at barnet på bilde ikke hadde det godt. Da jeg spurte om hva vi kunne gjøre, ble jeg fortalt at vi kunne gi penger på bøssa. Gjorde vi det, kunne gutten med de store øynene bli mett. Som liten gutt hadde jeg begrenset tilgang på midler, det sier seg selv. Jeg hadde 5 kroner, og det var hele min formue. Ga jeg bort den sto jeg pengelaus tilbake, men alternativet ville gjøre den gutten mett. Dette var ingen lett avgjørelse. Da min mor raskt forstod problemet sa hun noe jeg aldri har glemt.

Den som gir rundhåndet til noen som trenger det, blir rikelig belønnet tilbake. Dette var en universell sannhet, og om man ikke trodde på den var det bare å teste den ut.  Jeg lukket øynene og la fem kroningen på bøssa. Det fikk briste eller bære.

Noen uker senere hadde jeg bursdag og det som skjedde da glemmer jeg aldri. Jeg fikk så mange gaver som jeg aldri før hadde fått. Fra denne dag ble jeg fullt overbevist om at det å gi alltid på en eller annen måte, gir noe tilbake.

39 år senere tar jeg med mine tre barn til Uganda for om mulig å utvide horisonten vår en smule. Første stoppested i Uganda er Equator skole (i regi av Child Africa). Her ble jeg spurt om jeg kunne holde foredraget «å spille hverandre gode» for lærerstaben. Jeg svarte selvfølgelig JA! Det skulle vise seg å bli et meget interessant oppdrag. Å skulle lære disse flotte menneskene om samhold og teamkultur ble nok mer en læring for meg enn for dem. Da de fortalte meg om hvordan de samarbeidet, hvor høyt de elsket arbeidet sitt og hvor stolte de var av jobben sin, ble jeg stum av begeistring. De snakket bokstavelig talt i munnen på hverandre om hvor flott arbeidsplass de hadde. Engasjementet var på topp. Når vi snakket om visjoner og felles mål var det noe som ble veldig tydelig i gruppa, det var å sikre arbeidsplassen sin. Grunnen til at dette var så viktig for dem, var fordi det ofte bare var en i en stor familie som hadde jobb. Mistet han/hun jobben var hele storfamilien i skikkelig vansker. Dette motiverte lærerne til å jobbe hardt for å bli den beste skolen i området. Ble den det, var de sikret elever i all fremtid, og alle fikk beholde jobbene sine. En annen gevinst ved å arbeide på en god skole var stolthet. De var stolte av å arbeide der, de dro lasset sammen og de var utrolig gode på å oppmuntrer hverandre. De hadde også en fantastisk måte å vise takknemmelighet på. De var så glade for mitt foredrag at de booket meg inn dag nummer to med fortsettelse. Min personlige mening var at det var jeg som lærte av dem, men de var så sultne på ny læring og viten at de sa aldri nei til noe nytt.

Hva lærte jeg?
Jeg trenger ikke å eie mange ting for å være glad, hjelpsom, engasjert eller takknemlig. Det er ikke nødvendigvis lønnsforhøyelse som gir livet mer mening. Det jeg trenger er å gjøre noe som engasjerer meg, ha mennesker rundt meg som bryr seg om meg. Og til sist har jeg lært å minne meg på hva jeg har i livet mitt, ikke alltid murre over det jeg ikke har. Ønsker å avslutte med et av mine favorittsitat: Det du fokuserer på utvider seg!

Hilsen Martin